Vakre sangere! Jeg synes dere gjorde en utmerket jobb på tirsdag sammen med band. Stå på, øv litt mer, spesielt på det vi ikke tok med band og det dere føler ikke gikk så bra på tirsdag. Jeg skal finpusse min detaljerte kjøreplan over helgen og dele den med dere.

Til dere som ville ha en rød tråd:

Alt vi gjør føyer seg inn i et større mønster. Det vi lærte rett etter sommerferien av bevegelser vi gjør på sangene, skal vi også gjøre på konserten (bortsett fra knipsing). Men etter tett dialog med Vibeke, Lene og Jokum, har vi bestemt å utvide slutten slik jeg beskrev den i min opprinnelige beskrivelse av konserten (trykk på hyper-lenka for opprinnelig innlegg).

Jeg skriver kort hva det vil innebære. Alle rollene er inspirert av personer fra serien «Twin Peaks». Vibeke er «Log Lady», Jokum er «Bob» og Lene er «Lura Palmer». Log lady er ganske rar, stubben hun holder er hennes mann, men hun er også personifikasjon av det gode og naive. Hun har evnen til å se frem i tiden og inn i menneskenes hjerter. Derfor starter forestillingen med Vibeke som finner en stubbe på scenen. Hun er dalakopen, hun er raringen. Vibeke vil så vise de ulike bevegelsene deres på «Dalakopen» før jeg setter dere inn. Jeg er bak scenen med dere og gir dere tone osv, så se bare på meg.

På «Månens elev» presenteres Lene, der hun tydelig viser at hun ser opp til denne Log Lady, hun ønsker å være hennes elev, som elev av det gode og naive.

Men som vi alle vet, er Laura Palmer (Lene) selv en svært dyp person, med en uutgrunnelig trang til det mørke. Så med kapittelet som presenteres på skjermen, «Kjærlighetens evige kretsløp», stuper vi rett inn i «Dream a little Dream», der Bob (Jokum), den onde ånden, flørter med Laura og gir henne en rose, noe hun er svært smigret av. Hun tar den imot. Før starten av «En natt forbi», prøver Laura å få kontakt med Bob, men han virker avvisende, så hun knekker blomsten. Det er her kjærlighetssyklusen ender – med ensomheten.

I neste kapittel, som i bunn og grunn handler om galskap frembragt av Bobs handlinger, med Blackbird-en som kaller på Laura ut i mørket og ikke minst «Into the night» som konsertens tyngdepunkt, har de tre skuspillerene lite å si. Her er det dere som har rollen å være skuespillere. «I en natt så klar og kald» er nattens backstage, som kommer fram av tittelen på skjermen. Kall det White Lodge om dere vil, men egentlig er det bare et symbol på at hinsides natten, bytter alt roller.

Hopper vi til «Fix you», her kommer håpet igjen, der Laura ønsker seg tilbake til det trygge og forutsigbare. Log Lady kommer igjen som et symbol på det hjemlige og trøstende. Vibeke trøster Lene. På «Gabriellas», er det Lene som holder hendene frem på den siste setningen, for det er hun som vil kjenne at hun har levd sitt liv. Men i slutten av «Goodnight sweetheart», blir Laura igjen, litt motvillig, trukket inn i noe med Bob, som maner henne til seg mot baksiden av scenen.

De tre siste sangene har jeg allerede beskrevet i innlegget jeg har lenke til i dette innlegget. Eneste som er ulikt, er at vi har bord og to stoler på scenen der slutten foregår. Laura «sovner» ved bordet. Bob legger kappen sin over henne, blåser ut lyset som står på bordet, som et symbol på den svundne livskraften. Da blir det mørkt i salen og det eneste man hører er gitaristen som stille spiller outro på «Sov på min arm». Kanskje noen som catcher disse ordene fra sangen «Slut är din strid…»